Gikk amokk igår

Da var det på tide med en liten oppdatering da. Jeg har rett og slett ikke orket å blogge i det siste, som jeg nevnte på det tidligere innlegget jeg skrev. Jeg tror energien er tilbake nå. Så derfor prøver jeg å sette meg ned foran pcen, og taste litt her for moroskyld. 

Ja, jeg nevte jo også at Sarah har hatt innkjøringsdager i barnehagen. Disse dagene var på onsdag, torsdag og fredag. Fredag var vel den verste dagen for meg. Jeg var der i ca. ti til femten minutter med Sarah, før jeg reiste igjen. Det var det de anbefalte meg å gjøre. Det var skikkelig sårt, siden hun gråt når hun så meg gå. Jeg sa selvsagt hadet og ga hun en klem, men hun registrerte ikke helt at jeg skulle gå før jeg begynte å bevege meg mot døren. Da måtte de andre trå inn og få henne til å tenke på noe annet. For en fæl følelse å bare gå fra barnet sitt, mens det gråter. Jeg stod en stund foran døren, men da hørte jeg det var stille. Så med andre ord, det gikk fort over! Heldigvis! 

Etter dette var det strake veien hjem. Jeg kjente en enorm tomhet, siden jeg er vant til å ha Sarah i baksetet i setet hennes. Nå var det bare meg, meg og meg. Hva gjør en når en bare er seg selv da? Vanskelig å si. Jeg tok meg friheten til å stikke innom en venninne på veien, og snakket litt med henne. For så å gå amokk i hjemmet. Når jeg velger å benytte meg av begrepet amokk, så gjør jeg det fordi jeg ble helt psyko når det gjaldt husarbeid og lignende. Jeg hadde altså to hele timer her i hjemmet. Og på denne tiden så rakk jeg å sortere skittentøy, sette på en vask, støvsuge huset, rydde huset strøkent, handle litt mat og bake fire brød. Litt av tiden utenom brukte jeg på å snikksnakke litt med en venninne. Jeg kaller det å gå amokk. Jeg løp rundt her i huset som en annen forvirret flue. Jeg bare følte jeg måtte rekke mest mulig. Dessuten så fikk det tiden til å gå. Jeg var svett og trøtt etter jeg var ferdig. Så når vi skulle ha en "bli-kjent-samtale" i barnehagen igjen, så satt jeg bare å gjespet. Jeg måtte be om unnskyldning opptil flere ganger. Hehe, det morsomme er at de skal bli mine kolleger til mandag liksom. Jeg prøvde å forklare dem min maniske oppførsel i hjemmet, så jeg tror de forstod. 

De klarte heldigvis å få Sarah til å sove i vognen også. Så hun sov når jeg kom. Det var helt fantastisk å se henne igjen, når hun først var våken. Hun ble selv så utrolig glad. Hun visste faktisk ikke om hun skulle gråte eller le. Hun var helt forundret og rørt. Åh, det var et utrolig sterkt øyeblikk for meg. Jeg gråt nesten selv jeg. Hehe. Det føltes som om vi hadde vært borte i en uke fra hverandre, så var det bare snakk om ...la meg tenke.. fire timer?! Haha, det var litt flaut. Det føltes lenger altså. Mye lengere!

Sarah i barnehagen. Veslejenta vår begynner å bli stor jo. 

 

 

Én kommentar

:-) Skjønner følelsen :-) Er alltid så herlig å se babyn sin igjen når man ikke har sett han på en stund :-)

Skriv en ny kommentar

hits